Mange har nok lagt merke til den karakteristiske renna som deler Vågakallen (943moh) fra den utstikkende Storpillaren. Den tydelige formasjonen fylles med snø og is, som regelmessig raser ut. Arild Meyer, en lokal klatrelegende, var førstebestiger av denne vinterklatreruta. Den var og er derfor også regnet som en vinterklatrerute. Men det bratte friluftslivet er i rask utvikling. Det som for noen ser utenkelig ut, kan for andre se meget tiltalende ut. En relativ beskjeden sammenlikning er Fivaruta som er en kjent vinterklatrerute i Trollveggen. Etter Killian Jornets skinedkjøring ble plutselig alt snudd på hodet. Det som er gøy er når de to grenene klatring og skikjøring møtes i kryssilden. Nye muligheter og eventyr åpenbarer seg.
Lofoten vinteren 2018 var kald og tørr. Den fuktige snøen som klebrer seg på de bratte tindenålene gir ofte gode klatreforhold vinterstid. Denne Januarmåneden var en slik måned. Våt snø etterfulgt av en lengre periode med kaldt oppholdsvær i Februar ga gode forhold. Både for klatring og for kantkorndannelse. Men hvor langt hadde denne prosessen gått med tanke på svake lag i snødekket? Ingen faretegn var registrert på regObs og faregraden var satt til 1. Panserføre. Dette er alltid en spennende periode der man vet hva som foregår nede i snødekket, men enn så lenge er skredtrollet inaktivt. Det gjelder å ikke møte det når det våkner igjen.
Den åpenbare renna ned fra Vågakallen har stirret meg midt i mot hver eneste gang jeg har kjørt fra Svolvær til Henningsvær. I mangel på klatrepartnere, så var det lite å gjøre denne februardagen. Været var fantastisk. Og ærlig talt, så har jeg alltid hatt litt ambisjoner når det kommer til bratt skikjøring. Hvorfor ikke stikke opp å sjekke ut denne mytiske renna?
Jeg pakket alt av nødvendig utstyr for å komme meg ned et fjell. Det vil si tau, noen kiler og en del skarpe verktøy. Og ski, ikke minst. Bilen parkerer jeg i Djupfjorden. Litt merkelig å ta ut skiene og traske innover. Er som oftest her på sommerstid med kalkpose og turnsko. Denne gangen med andre mål for øyet. Etter å ha traversert og klatret opp de tydelige snørennene som kan sees fra Henningsvær, så sto jeg i kløfta mellom Storpillaren og Vågakallen. En stor hengeskavl gjorde det umulig å se ned i renna. Snøen på sørsiden, der jeg hadde klatret opp var stabil. Men hvordan var den i den skjermede renna? Jeg bestemte meg for å kutte skavelen med tauet for å se om det kunne sette bevegelse i snømassene. Det klarte den ikke. Neste kriterie er å rappelere ned i renna og kjenne på snøen. Innerst inne vet jeg at dette fort betyr at jeg velger å kjøre renna. Det er en sprø følelse når jeg rappellerer ned i det mørke gjuvet. Det er langt hjem til Mamma nå.
Snøen er perfekt. Rifflesnø på toppen av den harde, kompakte Januarsnøen. Jeg tar på skia. Det er bratt i starten, alt for bratt til å svinge. Jeg nedklatrer 3-4 meter med skiene, før jeg lar skiene skrense forsiktig nedover. Snøen virker forutsigbar, en god følelse brer seg i kroppen. Jeg drar ned tauet, ingen returmulighet nå. Jeg går for det! Etter noen nølende minutter våger jeg endelig sette den første svingen. Så en til sving. Dette kan jeg. Etter noen korte, bratte svinger begynner det å sluffe, noe som jeg forventer. Men sluffet er løst og ubetydelig. Forholdene er perfekte. Jeg kommer til den store klemblokka. Her blir det en 20 meters rapell til. Renna legger seg litt, men de bratte, mørke veggene fra Storpillaren gjør at det fortsatt føles seriøst. Skuldrene synker etter hvert ned og jeg klarer faktisk å nyte svingene. Avbrutt av noen rapeller, så jobber jeg meg nedover. Makan til rå naturopplevelse. Følelsen av å være alene med seg selv, sine egne tanker, ingen bekymringer, kun fokus på neste sving. Dette er mindfullness. Når jeg endelig kan slippe meg løs ned den siste skredvifta i lange storslalåmsvinger, så jubler jeg som en 10-åring. En blanding av lettelse og mestring strømmer gjennom kroppen. Telefonen er også fri for strøm. Da det endelig blir liv i den oppdager jeg at jeg har brukt 8 timer fra toppen av renna og ned til bunnen. Yngve Nordskaag og Vegard With Stennes plukker meg opp med en bekymret mine på Kalle. Da jeg forteller dem om turen, så smiler de bredt. Slike eventyr er ikke hverdagskost.