Av og til føler man sterkt for å bare pakke sekken og reise til fjells. Bort fra alt, bare en dag eller to. Da er mitt tips; bare gjør det! Det har du alt å tjene på! Jeg får det slik veldig ofte, ikke det at jeg har en stressende hverdag eller noe som henger over meg på noe vis, bare en trang til å være alene ute i naturen uten noen plan eller noe mål. Da er det greit å kunne ha kort vei til fjellet.
Jeg oppsøker ofte fjellene i Lierne, og da inn i Hestkjølen som ligger inne i Lierne nasjonalpark. Denne nasjonalparken er en av de minste i Norge på 333 km2, og grenser mot et stort naturreservat på svensk side, Hotagen naturreservat 1130 km2.
Jeg oppsøker ofte fjellene i Lierne, og da inn i Hestkjølen som ligger inne i Lierne nasjonalpark. Denne nasjonalparken er en av de minste i Norge på 333 km2, og grenser mot et stort naturreservat på svensk side, Hotagen naturreservat 1130 km2.
En av disse gangene jeg fikk en slik fjell lengsel, tok jeg sekken på ryggen og gikk opp i Lutterdalen. Dette er en lang dal som går opp under Hestkjøltoppen på 1390moh. Dette fjellet er det høyeste fjellet i Lierne kommune og ligger midt i Lierne nasjonalpark. Dette er en dal som deles av elven Lutra, og som er en veldig grønn og frodig dal. Den er lang men lett å gå i om man holder seg litt opp i sidene.
Underveis som jeg vandret, med fast turkompis Karo ved min side, fikk jeg lyst til å se hvor elven Lutra hadde sin start, noe som kan være litt utfordrende, da som kjent mange bekker små osv. Har tatt denne turen flere ganger tidligere på ski, men aldri vandret helt opp til toppen av dalen på sommeren tidligere. Da plutselig ble det et konkret mål for turen.
Når jeg går slik, så føles det som jeg har all verdens tid til rådighet, ingen steder jeg må være til noe bestemt klokkeslett; en utrolig befriende følelse som jeg ser på som luksus i vår tid. Når man har slik god tid, så kan man absorbere alle lukter, lyder og bevegelser på en måte man ikke kan om man går sammen med noen eller må være noen steder til en bestemt tid. Jeg hadde teltet mitt i sekken, og kunne sette opp dette når og hvor jeg ville.
Det er ikke det helt store synlige dyrelivet i dalen, men tar man det rolig, så oppdager man fort at det faktisk er et mylder av liv. Rypa er selvfølgelig den mest synlige, men også andre fugler setter sin farge på dalen. Jeg er ingen fugleekspert, langt ifra, men jeg liker å studere bevegelsene og livene deres gjennom kikkerten som alltid er med på tur. En stor rev dukker også opp. Vi sitter mot vinden, så selv om den har sett oss, fortsetter den å gå imot oss helt til han er 15 meter unna. Da bjeffer han til og jogger rolig nedover mot elven. Da dette også er et reinbeitedistrikt, østre Namdal eller Tjåehkere sijte som er det sør-samiske navnet, så hender det også at en og annen reinen kommer til syne. Imponerende dyr som har beitet i disse områdene i flere hundre år og som er skreddersydd til et liv inne i fjellheimen.
På kvelden kommer jeg til et punkt der dalen begynner å gå nedover. Det betyr at jeg er kommet til toppen av Lutterdalen og starten av Lutra må være her i området et sted. Det har blitt sent, sikkert rundt 12-1ish på natten, så jeg setter opp teltet, inntar litt føde og kryper inne i soveposen. Karo strekker ut seg på sin faste plass i teltet. Mett og fornøyd sovner vi ganske raskt. I firetiden på morgenen vekkes vi av en fjellrype som sitter og raper utenfor. Søvn er ikke så viktig, opplevelsene er viktigere, så vi står opp og møter solen som kommer opp noe samtidig. Etter en liten lett frokost og 3 kopper med kruttsterk kaffe, så var vi klare for dagen.
Teltet ble plassert rett under Hestkjøltoppen, og
et av utgangspunktene for elva Lutra var en bekk som sildret ned fjellsiden.
Målet var nådd.
Jeg er ingen toppturfanatiker, men da jeg ikke hadde vært på Hestkjøltoppen
før, og når jeg var såpass nære, så måtte jeg nesten ta turen opp.
Toppen ble nådd og jeg fikk akkurat 5 minutter med en fantastisk utsikt mot alle himmelretninger før skodda kom. Den helsikes skodda! Tjukk som mormors smørgraut la den seg rundt hele toppen! Jeg pakket ut fjellduken og vi la oss ned, nå var det bare å vente til det klarner. Det er ikke noe særlig fristende å rusle ned fjellrøysa med 1 meters sikt! Men etter et par timer under duken ble det klart for meg at dette ikke gikk over, her var det bare å komme seg ned.
Og orientere seg i slik skodde uten hjelpemidler er nesten umulig, spesielt når alt ser helt likt ut. Jeg gjorde et forsøk, men havnet helt feil. Fisket opp kompasset og fant riktig retning, men ikke den beste veien ned. Da var GPS’n god å finne frem.
Vel fremme tilbake til teltet oppdaget jeg at noe annet var i gjære; mørke tordenskyer både fra øst og fra vest, og begge var på full fart mot hverandre, og treffpunktet var selvfølgelig på toppen av dalen.
Ble da en litt rask vurdering, – skulle jeg la det stå til eller rive teltet og pakke sekken og komme meg i le under fjellet? Jeg valgte det siste, og la på sprang mens lynet slo ned i fjellene rundt meg. Det kan vel også nevnes at det regnet som kom, minnet mer om store flodbølger som hadde en nærmest ødeleggende kraft på terrenget rundt. Jeg kom meg etterhvert i le under en stor kampestein, pakket ut fjellduken og pakket bikkja, sekken og meg selv godt inn. Her ble vi tilskuere til et fantastisk, men skremmende skue. Lynnedslagene kom nesten samtidig med drønnene, og flere ganger fikk jeg sett hvor selve nedslaget traff. Når du sitter slik oppe i snaufjellet føler du deg rimelig utsatt, men etterhvert glemmer du dette og bare nyter hele showet.
Da jeg kom ned på hytta på kvelden, fikk hengt opp alt til tørk, gitt en god porsjon mat til bikkja og jekka en øl, kunne jeg sette meg tilbake og kjenne at jeg nok en gang hadde fått ro i sjela etter en tur til fjells. Mange nye utrolige opplevelser og nye erfaringer.
Jeg har flere ganger drømt om å reise til andre steder i verden på turer, men nok en gang har jeg erfart at man ikke trenger å reise lengre enn til nærområdet for å få store uforglemmelige opplevelser.