Hver sommer pleier jeg å ta en lengre tur inn i fjellområdene i Namdalen. Dette året hadde jeg bestemt meg for å krysse Børgefjell på langs, fra Susendalen i nord og ned til Namsvatnet i sør. Dette skulle bli en kosetur der tiden ikke skulle spille noen rolle.
På Camp Villmark (Villmarksmessen på Lillestrøm), investerte jeg i en Packraft som jeg skulle ta med meg til fjells slik at jeg kunne komme til de virkelig gode fiskeplassene i de sagnomsuste vannene inne i Børgefjell. Dette skulle bli en herlig tur!
En dag i mai satte jeg meg ned for å studere kart for å finne den beste ruten gjennom nasjonalparken. Det var da telefonene ringte, det var Jens. “Ka du ska gjørra i sluttn tå Juli, Kristian? Løst te å værra me te Canada?” Spørsmålet kom selvfølgelig bardust på, men jeg rakk ikke å tenke før svaret glapp ut av meg, ‘’Ja, koffer itj….Børgefjell får veint eit år te!’’
Jens Kvernmo hadde i helt siden barndommen, drømt om en tur til Canada etter å ha lest Helge Ingstad sin bok Pelsjegerliv 100vis av ganger, og nå ringte han meg for å høre om jeg kunne tenkt meg å være med over for å hjelpe til litt med turen over. Da hundene Bamse og Tarzan, mye bagasje og to børser skulle være med, kunne det være praktisk og være 2 om noe skulle oppstå. Flere flyplasser skulle passeres, en lengre biltur på over 150 mil og noe organisering før hans avreise inn i villmarken, så noe jobb kunne det bli.
Hva som evt. skjedde
på denne turen forblir usagt inntil videre. Dette var Jens sin tur og jeg er
bare utrolig glad for å bli spurt om å være med et stykke inn mot drømmen!
Tusen takk for tilliten kompis!
Etter 5 dager i Yellowknife området, reiste Jens på sin drømmetur, og jeg kunne reise på min egen lille ekspedisjon. Retur Norge var først om 7 dager, så her var det duket for litt av hvert.
Canada er ganske stort. Bare delstaten Northwest Territories er ca 4 ganger større enn Norge, og den Store Slavesjø, som jeg nå satt ved, er 70 ganger større en Mjøsa. Hvor skulle jeg gjøre av meg? Litt hadde jeg selvfølgelig tenkt på forhånd, så planen var å oppleve Canadas Rocky Mountains. Når det ikke ble noen tur på meg til Børgefjell i sommer, skulle jeg i alle fall få en tur til fjells når jeg var først her borte.
Stort sett hele Canada er helt flatt, slik virker det i alle fall når du kjører. Store digre veier uten noen ende. Lite eller ingen trafikk, men et rikt dyreliv langs vegen. Fikk oppleve både svartbjørn, elg og andre dyr fra bilen, men det mektigste møte var nok med Bison. Disse dyrene kunne bli nesten 3,5 meter lange og veie godt over 1 tonn, så når disse digre dyrene hadde bestemt seg for å krysse vegen, ja så var det egentlig bare å stoppe helt opp.
Første målet for turen var Jasper nasjonalpark som ligger i Rocky mountains på grensen av delstatene Alberta og British Columbia. Dette er den største nasjonalparken i The Canadian Rockies på 11 000 km2.
Reiser man til Jasper, må man belage seg på store folkemasser. Dette er et utrolig populært feriemål for folk fra hele verden, så om du er av den typen som helst ikke vil vasse i folk når du går i fjellet; ikke reis til Jasper eller Banff nasjonalpark i juli/august!
Jeg kom dit ganske sent på kvelden, så jeg parkerte bilen, og gikk inn til et lite tjern.
Der satte jeg opp teltet og laget meg middag mens jeg funderte på hva slags fisk jeg kunne få i dette vannet og hvilken sluk jeg skulle bruke. Jeg fikk ikke tenkt lenge på dette før jeg hørte skritt inne i skogen. Bjørn tenkte jeg automatisk, da jeg akkurat hadde sett en liten svartbjørn langs veien.
Jeg slo samekniven mot kaffekjelen flere ganger og håpet på at dette var nok til at bjørnen forandret retning. Det var først når jeg så et lys fra en hodelykt, jeg skjønte at dette nok ikke var en bjørn. Det var en national park ranger, eller en oppsynsmann som vi kaller det.
Jeg ble da informert om at det var slettes ingen allemannsrett i Canada, og at jeg ikke kunne sette opp teltet mitt hvor jeg ville. Det var en hyggelig prat, men som endte med at jeg måtte oppsøke en godkjent Camping ground. Campingplasser er ikke akkurat min favoritt, men jeg måtte bare forholde meg til reglene.
Dagene etter ble det noen turer inn i de spektakulære fjellene, men jeg måtte forholde meg til merkede stier og ruter. I starten av disse stiene var det delvis antydning til køer, men etter 4-5 kilometer kunne jeg gå uten å treffe så mye folk.
Den flotteste turen var uten tvil The Berg Lake Trail som ligger i Mount Robson Provincial Park. Selv om det var litt for mange skilt med advarsler om ting man ikke kan gjøre eller at stien kan være glatt, så var denne 36 kilometer lange turen et minne for livet.
Om noen som leser dette vurderer en tur til Canada, så er det bare å sette The Berg Lake Trail høyt opp på listen over turer som må gjennomføres.
Skal du overnatte langs denne stien, så er det egne teltplasser som bør forhåndsbestilles.
2 uker i Canada er selvfølgelig altfor kort tid, jeg burde ha satt av mye lengre tid, men slik ble det denne gang. Jeg ble hekta på dette utrolige varierte og ville landet, så neste gang blir det et lengre opphold!
1 dag etter at jeg kom hjem, satt jeg alene oppe i et fjell i Lierne og kikket utover dalen under meg. Det er vel unødvendig å beskrive de refleksjoner jeg da gjorde meg.
Borte, veldig bra, men hjemme aller best!