Turrapport: Store Memurutind

Høstværet i Jotunheimen er uforutsigbart. Turen til Store Memurutinden var planlagt, men været så ikke så bra ut. Dagene i forkant skulle inneholde sludd og snø mens på vår turdag var det meldt tett skydekke. Vi våknet på Spiterstulen med sol på toppene, værvarselet hadde heldigvis bomma!

Turen innover Visdalen og Hellstugudalen starta lett etter den gode værnyheten. Litt vind skulle det bli, men en helt nydelig dag på fjellet. Vel oppe ved brekanten på Hellstugubreen var det på med stegjern. Isen var helt blank med mye stor stein oppå breen. Her var det om å gjøre å ikke falle. Isbre er et fascinerende element med bekker, blåis, sprekker, hulrom og mange fine formasjoner. Vi fulgte sørsiden oppover og fikk nærkontakt med Hellstugutindan som er tøffe topper.

Vi tok bratt opp venstre litt etter vi hadde passert Nørdre Hellstugutinden på høyre hånd. Ura var bratt og løs etter vinterens issprenging. Farlige store steiner ligger løst oppå svaene og noen balanserer nervøst. Man må vurdere hvert steg. Etter et par hundre høydemetre var vi oppe i flatere lende og det var på tide med mat. Sola stekte og i le fra vinden var det full sommertemperatur.

Vi var på nesten 2000 meter og landskapet så ganske rolig ut selv om Hellstugutindene ruvet midt imot. Fortsatt bra med krefter etter nesten 900 høydemetre og med godt mot gikk vi på breen opp mot første Memurutinden på 2280 moh. Siste stykket mot toppen var i ulendt kampesteinterreng med delvis klyving. Ingen eksponerte partier så denne delen gikk fort. Vel oppe åpenbarte Jotunheimen seg og utsikten var helt fantastisk! Vi så rett inn på Svellnosbreen med sine dramatisk sprekker. Galdhøpiggen ser ganske godmodig ut fra denne siden som en hø, ruver allikevel. Hurrungane stikker sine pigger opp mot horisonten og Glittertind bøyer sin lange rygg mot himmelen. Kanten ned mot Austre Memurubreen var flott. Den strekker seg langt bortover mot Store Memurutind med en markert skrent ned mot breen. Målet vårt på 2365 moh stikker også ganske markant opp fra det flatere partiet inn mot toppen. Vi langa ut, klare for å nå toppunktet etter nesten seks timers gange. Toppunktet var lett å komme seg opp på, men vel oppe på toppunktet blir underlaget veldig begrenset. Toppvarden tar mye av det flate toppunktet og i retning Veobreen er det langt ned. Toppen føles veldig ut som en topp selv om turen opp var lett. Og utsikten var det heller ikke noe å si på her! Herlig følelse å nå toppen omtrent akkurat etter tidsplanen vår.

Etter litt nøtter, sjokolade og en velsmakende kaffe var det bare å starte nedstigningen. Vi gikk i9 retning Veoskaret for å følge dalen ned til Hellstogubreen igjen. Dette ble den hardeste etappen på turen. Store steinblokker, bratt terreng og litt slitne bein. 1000 høydemetre lavere kunne vi atter lange ut på stien ned Hellstugudalen og ut Visdalen til bilen. Det smakte fantastisk med en solo på Spiterstulen. Vi skålte for en helt fantastisk fin tur. Både værmessig, men ikke minst den flotte variasjonen på turen. Rolig og fin start, fossen inn og ut av Hellstugudalen, den vakre isbreen som minker så alt for fort, mosegrodd steinur som forvokste trappetrinn mot toppen, eksponert rygg/kant mot store breer og toppen som virkelig føltes som en topp. Alle ingredienser vi kunne ønske oss. Artig at turen var en julegave fra jr.